articles

My WordPress Blog

Moren min sa at jeg ikke skulle ta med meg 8 år gamle sønnen min igjen, men tenåringsdatteren min nektet å tie.

Jeg husker fortsatt nøyaktig hva Noah hadde på seg på piknik for farens syttiførste bursdag.

Han hadde valgt sin favoritt marineblå dinosaurskjorte, den med en Triceratops trykt over brystet.

Noah mente at klær var viktige ved viktige anledninger.

Han var åtte år gammel og møtte familiesammenkomster med alvoret til en som forbereder seg til en eksamen.

På kjøreturen dit minnet han meg tre ganger på å parkere i innkjørselen i stedet for langs gaten, fordi hunden til en nabo av og til rømte gjennom en løs del av gjerdet.

«Jeg er ikke redd for hunder», forklarte han. «Jeg liker bare å vite hvor de er før de kommer i nærheten av meg.»

Det var Noah.

Han likte planer.

Forutsigbarhet.

Å vite hva som kunne skje før det skjedde.

Terapeuten hans, dr. Anita Ramos, kalte det sterk situasjonsforståelse kombinert med et behov for forutsigbare miljøer.

På familiesammenkomster betydde imidlertid det at Noah alltid jobbet hardere enn alle var klar over.

Da vi kom frem, valgte han nøye ut en trebenk fordi han hadde lagt merke til maur i gresset.

Fra det øyeblikket han kom dit, virket han fast bestemt på å gjøre alt riktig.

Så kom limonadeulykken.

Broren min Davids golden retriever, Murphy, løp rundt hjørnet og dunket inn i Noah bakfra.

Noahs beger fløi fra hånden hans.

Lemonade sprutet over bordet og ned på tante Carols erme.

Noah ba umiddelbart om unnskyldning.

Først til tante Carol.

Så, på en eller annen måte, til Murphy.

Etter det fant han frem papirhåndklær og vasket bordet selv.

Alle lo.

«Det var bare hunden.»

«Noah, slapp av.»

«Du gjorde ingenting.»

Men Noah fortsatte å tørke av bordet til det var helt tørt.

Ingen hadde bedt ham om å vaske det.

Rotet var ikke engang hans feil.

Men Noah ville at alle skulle se at han kunne klare seg selv.

At han kunne være til hjelp.

At han ikke var et problem.

Å se ham prøve så hardt å få aksept fra folk som burde ha gitt det fritt, knuste noe inni meg.

Familien min var ikke åpenlyst grusom.

Det hadde nesten vært enklere.

Det de hadde – spesielt moren min – var en vane med å bestemme hvilke mennesker som var lette å elske og hvilke som krevde for mye tilpasning.

Barn som oppførte seg slik hun forventet, fikk varme.

Barn som trengte tilrettelegging fikk hjelp.

Og alle som gjorde en familiesammenkomst mindre praktisk ble i stillhet behandlet som en komplikasjon.

Moren min hadde levd slik så lenge at resten av oss hadde lært å ikke utfordre henne.

Så sa hun det.

Hun satt rett overfor Noah ved piknikbordet.

Tallerkenen hennes inneholdt en halv hamburger og den berømte potetsalaten hennes.

Hun så på ham i flere minutter.

Så, uten å senke stemmen, sa hun:

«Neste gang, ikke ta med barnet.»

Noah holdt plastgaffelen sin halvveis opp til munnen.

Sakte senket han den.

Så stirret han på Triceratops-figuren som var trykt på skjorten sin.

Jeg kjente at hele kroppen min ble kald.

«Hva sa du nettopp?»

Mamma tørket seg om munnen med en serviett.

«Jeg sa det alle andre tenker. Han ødelegger stemningen.»

Ingen rørte seg.

Broren min ble plutselig fascinert av grillen.

Søsteren min så på telefonen sin.

Faren min kremtet.

Noahs søskenbarn stirret på tallerkenene sine.

Ikke én person forsvarte ham.

Jeg åpnet munnen.

Før jeg rakk å snakke, skrapte en stol kraftig mot terrassen.

Min sytten år gamle datter, Lily, reiste seg.

Lily var vanligvis stille.

Hun var ettertenksom og observant, en som foretrakk å lytte før hun snakket.

Hun skapte sjelden konflikt.

Men hun hadde brukt åtte år på å se lillebroren sin jobbe dobbelt så hardt som alle andre bare for å føle seg inkludert.

Hun la begge hendene på bordet.

Så så hun rett på bestemoren sin.

«Si det igjen.»

Mamma blunket.

“Unnskyld meg?”

Lily rørte seg ikke.

«Si det igjen. Se på Noah og si til ham at han ikke hører hjemme på familiesammenkomster fordi han gjør deg ukomfortabel.»

Tante Carol hvisket: «Lily …»

“Ingen.”

Lilys stemme skalv, men hun så aldri bort.

«Alle later som bestemor ikke mener disse tingene. Noah vet at hun mener dem. Han vet det alltid.»

Under bordet rakte jeg ut etter Noahs hånd.

Fingrene hans lukket seg tett rundt mine.

Mamma lente seg tilbake.

«Du er sytten. Hold deg unna voksensamtaler.»

Lily svarte umiddelbart.

«Dette sluttet å være en voksen samtale da du ydmyket en åtteåring foran alle.»

Hele hagen ble stille.

Så stakk Lily hånden ned i ryggsekken sin.

Hun tok frem telefonen sin.

Hun låste den opp og plasserte den midt på bordet.

På skjermen var det et lydopptak.

Fire minutter og tjuetre sekunder.

Innspilt tre kvelder tidligere.

Mamma stirret på det.

Lily hvilte fingeren ved siden av avspillingsknappen.

«Du sa at jeg var gammel nok til å forstå hvorfor Noah ikke burde komme på familiebegivenheter lenger.»

Mammas serviett gled ut av hånden hennes.

Jeg visste allerede hva som var på det opptaket.

Lily ringte meg kvelden etter samtalen.

«Mamma,» hvisket hun. «Bestemor ringte meg. Hun sa ting om Noah. Jeg spilte det inn.»

Så spilte hun den for meg.

Jeg hadde sittet ved kjøkkenbordet og hørt på moren min som forklarte hvorfor sønnen min var ubeleilig.

Hun fortalte Lily at Noahs tilstedeværelse forstyrret sammenkomster.

At han var for følsom.

At han krevde for mye oppmerksomhet.

At det kanskje ville vært enklere om jeg bare fant et annet sted hvor han kunne bo under familiebegivenheter.

«Du elsker broren din», hadde mamma sagt til Lily. «Men du vet at han er annerledes.»

Lily hadde rolig spurt:

«Hva mener du med annerledes?»

«Du vet hva jeg mener.»

«Nei. Jeg vil at du skal si det.»

Mamma sa at Noah gjorde sammenkomster vanskeligere.

«Han må styres.»

Lily minnet henne på at da Murphy veltet limonaden sin, var det Noah som vasket alt.

Mamma avfeide det.

«Moren din bruker hele forsamlingen på å prøve å forhindre at han får en av episodene sine.»

“Et sammenbrudd?”

«Hva enn de kaller det nå.»

Så stilte Lily ett spørsmål.

«Bestemor, elsker du Noah?»

Det ble en pause.

«Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg elsker alle barnebarna mine.»

«Men du vil ikke ha ham med på familiebegivenheter?»

«Jeg tror det ville vært enklere for alle.»

“Inkludert Noah?”

«Barn vet når de ikke passer inn et sted.»

Lilys siste svar var stille.

«Ja. Det gjør de.»

Så var opptaket slutt.

Nå lå telefonen hennes midt på piknikbordet.

Mamma stirret på det.

«Hvor fikk du tak i det?»

«Fra telefonsamtalen vår for tre netter siden.»

Faren min snakket endelig.

«Margaret.»

Mamma forble taus.

Pappa pekte mot telefonen.

«Hva er det på det opptaket?»

svarte Lily.

«En samtale der bestemor forklarer hvorfor Noah ikke burde komme på familiebegivenheter fordi han gjør dem vanskelige.»

Pappa snudde seg mot kona si.

«Er det sant?»

«Jeg snakket privat med barnebarnet mitt.»

«Det svarte ikke meg.»

«Robert—»

«Margaret. Sa du de tingene?»

Ingen rørte seg.

Til slutt løftet mamma haken.

«Ja. Jeg sa det jeg tror på. Noah er vanskelig. Disse sammenkomstene er stressende når han er her. Lily er gammel nok til å forstå det.»

Pappa stirret på henne.

«Han er åtte.»

«Jeg vet hvor gammel han er.»

«Han er åtte år gammel, Margaret, og han sitter rett der.»

«Barn trenger å forstå at verden ikke alltid kommer til å—»

“Stoppe.”

Pappa ropte ikke.

Han trengte ikke det.

I løpet av førtisju år som ektepar hadde jeg aldri hørt ham snakke til henne i den tonen.

Mamma stoppet umiddelbart.

Pappa snudde seg mot Noah.

«Noah.»

Sønnen min så opp.

«Du hører hjemme her. Forstår du meg?»

Noahs stemme var knapt hørbar.

«Ja, herre.»

«Jeg beklager at du måtte høre det.»

«Det er greit.»

“Ingen.”

Pappa ristet på hodet.

«Det er ikke greit. Du må forstå det.»

Noah nikket sakte.

«Greit. Takk, bestefar.»

Så reiste pappa seg og gikk inn.

Pikniken kom seg aldri helt igjen.

Folk begynte å samle tallerkener.

Broren min fjernet maten fra grillen.

Tante Carol fylte limonadekannen på nytt.

Noah lente seg mot meg.

«Mamma?»

«Ja, kjære?»

«Kan jeg gå og sitte et annet sted?»

«Selvfølgelig.»

Han gikk forsiktig over gårdsplassen og satte seg under et stort eiketre.

Når Noah trengte å bearbeide noe vanskelig, likte han å fokusere på noe visuelt.

Den dagen studerte han de forvridde røttene som kom opp av bakken.

Lily ble værende et øyeblikk til ved bordet.

Så tok hun opp telefonen sin.

«Jeg kommer ikke til å spille av opptaket.»

Mamma så på henne.

«Jeg tenkte på det. Men Noah er seks meter unna, og han trenger ikke å høre alt du sa om ham.»

Hun la telefonen tilbake i ryggsekken.

«Men jeg trengte at du skulle vite at jeg hadde det. Og jeg trengte at alle her skulle vite at disse samtalene har pågått.»

Så plukket hun opp tallerkenen sin.

«Jeg skal sitte sammen med Noah.»

Hun gikk bort til eiketreet og satte seg ned ved siden av broren sin.

Ingen av dem snakket.

De satt rett og slett sammen.

Jeg så på moren min.

«Jeg trenger at du forstår noe.»

Hun så på meg.

«I tre år har jeg håndtert følelsene dine angående Noah.»

«Marissa—»

“Ingen.”

Jeg fortsatte.

«Før hver samling forbereder jeg ham på deg. Jeg forteller ham at bestemor kan være vanskelig. Jeg ber ham være tålmodig. Jeg beklager ting han gjør annerledes, som om uenighetene hans er noe han har gjort mot deg.»

Jeg tok et pust.

«Jeg er ferdig.»

Mammas uttrykk forandret seg.

«Han prøver hardere på disse sammenkomstene enn noe annet barn jeg noen gang har kjent. Han kommer hjem utslitt fordi han bruker timevis på å overvåke alt rundt seg, slik at han kan passe inn i denne familien.»

«Jeg vet at han prøver.»

«Oppfør deg som du vet da.»

Hun så ned.

«Vi skal ikke delta på et nytt familiearrangement før jeg vet at han blir behandlet som noen du faktisk vil ha der.»

«Selvfølgelig vil jeg ha ham der.»

«Vis ham det da.»

Jeg plukket opp tallerkenen min og Noahs.

Så ble jeg med barna mine under eiketreet.

Etter noen minutter snakket Noah.

«Mamma?»

“Ja?”

«Har bestemor rett?»

Magen min snørte seg.

“Om hva?”

«Ødelegger jeg stemningen?»

Jeg så på sønnen min.

På dinosaurskjorten han hadde valgt fordi han ville se fin ut.

På gutten som hadde renset limonade hadde han ikke sølt.

Mot barnet som jobbet så hardt for å gjøre andre mennesker komfortable.

“Ingen.”

Han studerte røttene.

«Hvorfor sa hun det da?»

«Fordi bestemor tar feil om enkelte ting.»

«Spesifikt om meg?»

“Ja.”

«Vet hun at hun tar feil?»

«Ikke ennå.»

“Vil hun?”

«Jeg vet ikke. Jeg håper det.»

Han var stille et øyeblikk.

Så berørte han Triceratops på skjorten sin.

«Triceratops ble også misforstått.»

«Jeg vet.»

«Folk trodde hornene deres bare var våpen. Men de brukte sannsynligvis hornene og kragen til å kommunisere.»

Han kikket bort på Lily.

«De kommuniserte hele tiden. Folk visste bare ikke hvordan de skulle lese det.»

Jeg svelget.

“Ja.”

«Det er vanskelig når man kommuniserer og ingen legger merke til det.»

«Det er det.»

Han så på søsteren sin.

«Men noen legger merke til det.»

Uten å se på ham, dunket Lily forsiktig skulderen sin mot hans.

Noah dunket henne tilbake.

Tre dager senere ringte pappa meg.

«Jeg må fortelle deg noe.»

Jeg ventet.

«Jeg har visst en stund at moren din sier ting om Noah.»

“Ja.”

«Jeg fortsatte å si til meg selv at det ikke var alvorlig nok til å konfrontere det.»

“Ja.”

«Jeg tok feil.»

Jeg forble stille.

«Jeg vil fikse dette.»

Pappa forklarte at han og mamma hadde kranglet i flere dager etter pikniken.

Til slutt gikk hun med på å oppsøke en familierådgiver.

«Det er mer enn jeg forventet», innrømmet jeg.

«Hun hørte på Lilys opptak.»

Jeg stivnet til.

“Alt av det?”

“Ja.”

«Hva sa hun?»

Pappa stoppet opp.

«Hun sa: «Jeg høres slem ut.»»

«Hun var slem.»

«Jeg fortalte henne det.»

Så la han til:

«Jeg ber deg ikke om å tilgi henne. Jeg ber deg om å gi meg tid til å jobbe med dette.»

«Spørsmålet er ikke om jeg tilgir henne.»

“Hva er det?”

«Om Noah føler seg trygg og ønsket på familiesammenkomster.»

Pappa forsto.

Vi ble enige om at Noah ikke skulle delta de neste to månedene.

Mamma og pappa ville fortsette rådgivningen.

Etter det ville vi revurdere.

Den kvelden forklarte jeg alt til Noah.

Han bygde en modell av solsystemet ved kjøkkenbordet.

«Bestefar og bestemor snakker med noen som hjelper familier å forstå hverandre.»

Han plasserte Neptun nøye.

«Lærer bestemor å forstå meg?»

«Det er målet.»

Han tenkte seg om et øyeblikk.

«Kanskje hun trenger å lære om Triceratops.»

«Hva mener du?»

«At det å kommunisere annerledes betyr ikke at du ikke kommuniserer. Hvis noen ikke vet hvordan de skal lese det ufullkomne, går de glipp av alt.»

«Du kan fortelle henne det selv en dag.»

Han så opp.

«Ville hun lytte?»

«Jeg håper det.»

Så smilte han svakt.

«Lily var modig.»

«Det var hun.»

«Hun planla alt.»

“Ja.”

«Hun var redd, men gjorde det likevel.»

“Ja.”

«Det er den beste typen mod.»

Jeg smilte.

«Det tror jeg også.»

I løpet av de neste åtte ukene gikk mamma i rådgivning med pappa.

Etter to måneder ringte han igjen.

«Hun sa noe under den siste økten.»

“Hva?”

«Hun innrømmet at hun var redd for Noah.»

Jeg rynket pannen.

“Redd?”

«Ikke om ham personlig. Om det hun ikke forsto.»

Pappa forklarte.

I årevis hadde mamma ikke forstått hvorfor Noah reagerte annerledes på visse lyder, folkemengder, endringer i rutiner eller overveldende omgivelser.

I stedet for å prøve å lære, ble hun ukomfortabel.

Ubehaget ble til frykt.

Og til slutt kom frykten ut som kritikk.

«Det unnskylder ikke det hun gjorde.»

«Hun vet.»

Pappa stoppet opp.

«Rådgiveren hjalp henne å forstå forskjellen mellom en forklaring og en unnskyldning.»

Så fortalte han meg at rådgiveren hadde gitt mamma materiell om autisme og sensorisk prosessering.

Etter å ha sett den, hadde mamma ropt pappa inn i rommet.

«Hun sa: «Jeg har lest det hele feil.»»

Jeg sluttet å puste et sekund.

«Sa hun det?»

“Nøyaktig.”

Pappa hadde fortalt henne Noahs forklaring på Triceratops.

Mamma ville se ham.

Ikke på en stor samling.

Bare Noah, med pappa der.

Hun ville ha en ny sjanse.

Jeg spurte Noah.

Han tenkte seg nøye om.

«Kan besøket være kort?»

“Ja.”

«Jeg trenger et stille sted hvis jeg blir overveldet.»

«Det ordner vi.»

«Og jeg vil ha Lily der.»

“Greit.”

Han så ned på hendene sine.

«Jeg vil fortelle bestemor om triceratopsene selv.»

«Det høres perfekt ut.»

Vi dro til foreldrene mine en lørdag ettermiddag i oktober.

Mamma hadde laget limonade.

På forhånd hadde hun faktisk ringt for å spørre nøyaktig hvordan Noah likte det.

Litt syrlig.

Mindre sukker.

Da vi kom inn på kjøkkenet, la Noah merke til muggen med en gang.

«Du lagde limonade.»

«Det gjorde jeg.»

Han smakte på det.

«Det er helt riktig.»

Lettelse spredte seg over mammas ansikt.

Så satte hun seg overfor ham.

«Noah, jeg må fortelle deg noe.»

Han ventet.

«Det jeg sa på bestefars bursdag var feil.»

Hun så rett på ham.

«Det var uvennlig. Du prøvde veldig hardt den dagen, og i stedet for å gjøre ting enklere for deg, gjorde jeg dem vanskeligere. Det var det motsatte av hva en bestemor burde gjøre.»

Noah holdt glasset sitt.

«Bestefar fortalte meg om rådgivning.»

“Ja.”

«Rådgiveren hjalp deg å forstå noe?»

«Hun hjalp meg å forstå at jeg var redd for ting jeg ikke forsto.»

Noah nikket.

«Det gir mening.»

Mamma så overrasket ut.

“Gjør det det?”

«Ja. Frykt forårsaker unngåelse. Og når du ikke kan unngå noe, blir du noen ganger defensiv.»

Mamma blunket.

«Det er nesten nøyaktig det rådgiveren sa.»

Noah lente seg fremover.

«Jeg vil forklare Triceratops.»

Mamma smilte forsiktig.

«Bestefaren din fortalte meg at du kanskje ville.»

Så forklarte Noah.

Han fortalte henne om hornene.

Kragen.

Hvordan forskere en gang fokuserte på det åpenbare formålet med disse funksjonene og overså muligheten for at de også var en del av kommunikasjon.

Så koblet han det til seg selv.

«Jeg kommuniserer hele tiden, bestemor.»

Hun lyttet.

«På bestefars piknik kommuniserte jeg at jeg prøvde hardt. Jeg prøvde å høre til. Jeg håndterte mye støy, folk og informasjon.»

Han rørte ved skjorten sin.

«Men fordi jeg ikke alltid kommuniserer slik andre gjør, er det noen ganger at folk ikke legger merke til det.»

Mammas øyne fyltes.

«Hvis du ikke forstår alt tull og fjas», fortsatte Noah, «går du glipp av hele samtalen.»

Hun nikket.

«Jeg forstår det nå.»

Han studerte henne.

“Gjør du det?”

Mamma løy ikke.

«Jeg lærer.»

Noah tenkte over svaret.

«Det er ærlig.»

“Ja.”

«Jeg kan jobbe med ærlige.»

Mamma smilte.

Så spurte hun ham om noe.

«Hvis jeg kunne gått tilbake til pikniken, hva burde jeg ha gjort annerledes?»

Noah tenkte seg nøye om.

«Da Murphy slo meg og jeg sølte limonaden, kunne du ha sagt: ‘Fint redning.’»

“Hvorfor?”

«Fordi jeg fikset det raskt.»

Mamma nikket.

«Det gjorde du.»

«Du kunne ha lagt merke til hva jeg gjorde riktig i stedet for å fortsatt tenke på meg selv som problemet.»

Øynene hennes senket seg.

“Ja.”

«Og hvis du syntes samlingen ble for mye for meg, kunne du ha spurt meg.»

«Jeg burde ha gjort det.»

«Jeg kjenner mine egne grenser bedre enn folk tror.»

Mamma nikket igjen.

«Så hva burde jeg gjøre?»

“Spørre.”

“Greit.”

Noah tok en ny slurk med limonade.

Så sa han:

«Jeg vil komme til Thanksgiving.»

Mammas øyne ble litt store.

“Vær så god.”

«Jeg trenger et stille rom.»

«Lesesalen.»

“Er det stille?”

“Veldig.”

«Og hvis Murphy er der, kan han bli ute mens vi spiser?»

«Jeg skal snakke med David.»

«Det er alt.»

Mamma så på ham en lang stund.

Så smilte hun.

«Du er noe helt spesielt, Noah.»

Han trakk på skuldrene.

«Triceratops var også ganske spesielle. Folk brukte bare litt tid på å finne ut av det.»

Mamma lo.

En skikkelig latter.

Noah så forvirret ut.

“Hva?”

«Det var morsomt.»

«Jeg prøvde ikke å være morsom.»

«Jeg vet det. Det er derfor det var morsomt.»

Han tenkte seg om et sekund.

«Er det det som er så fint?»

Mamma lo igjen.

«Jeg tror kanskje det er det.»

Noah smilte.

«Så du kan lese litt.»

«Jeg prøver.»

«Det er nok til å begynne.»

Vi ble værende i to timer.

Mens Noah viste bestefar solsystemprosjektet sitt, snakket mamma privat med Lily.

«Du planla opptaket.»

“Ja.”

«Du var redd.»

“Veldig.”

«Men du gjorde det likevel.»

“Ja.”

Mamma tok et pust.

«Først ble jeg rasende fordi du filmet meg.»

Lily ventet.

«Så lyttet jeg til meg selv.»

Mammas øyne ble vannaktige.

«Og jeg ble mer sint på meg selv enn på deg.»

Lily sa ingenting.

«Jeg brukte år på å fortelle meg selv at jeg var praktisk angående Noah.»

Mamma så mot det andre rommet.

«Men jeg behandlet et barn som om han var kilden til alle vanskeligheter, i stedet for å forstå at selve miljøet var vanskelig for ham.»

Lily nikket.

«Det er forskjellen.»

Mamma så på barnebarnet sitt.

«Det forsto du som syttenåring.»

«Jeg forsto det fordi jeg så Noah håndtere ting som ville overvelde mange voksne.»

Lily svelget.

«Jeg ble lei av at alle oppførte seg som om de ikke kunne se hvor hardt han prøvde.»

Mamma senket hodet.

«Jeg så det ikke.»

«Du ser det nå.»

Mamma nikket.

“Ja.”

Så sa hun:

«Takk for at du gjorde det umulig for meg å se bort.»

Lilys uttrykk myknet opp.

«Bare hyggelig, bestemor.»

Vi kjørte hjem i det gylne oktoberlyset.

Noah så på trærne gjennom vinduet.

«Mamma?»

“Ja?”

«Jeg synes det gikk bra.»

«Det gjør jeg også.»

«Limonaden var helt riktig.»

«Hun jobbet hardt med det.»

«Jeg vet.»

Han tok en pause.

«Jeg kunne smake at hun jobbet med det.»

Så kikket han ut igjen.

«Hun lærer seg det lille ekstra.»

«Det er hun.»

«Det er nok til å begynne.»

I bakspeilet kunne jeg se Lily smile stille.

Hun hadde reist seg på den pikniken da alle de voksne forble stille.

Hun hadde sett rett på bestemoren sin.

Hun hadde lagt telefonen på bordet.

Og hun hadde sagt:

«Si det igjen.»

Men hun hadde ikke spilt av opptaket.

Hun hadde beskyttet Noah selv mens hun forsvarte ham.

Så hadde hun gått for å sette seg ved siden av ham under eiketreet.

Noah hadde en gang fortalt meg at det å være redd og likevel gjøre det rette var den beste formen for mot.

Jeg tror han hadde rett.

Og jeg tror at familier noen ganger ikke forandrer seg fordi alle plutselig blir klokere.

Noen ganger forandrer de seg fordi én person endelig blir modig nok til å gjøre taushet umulig.

Noah hadde alltid kommunisert.

Vi trengte rett og slett å lære oss å lese signalet.

Og til slutt lærte vi.

Vi prøvde.

Foreløpig var det nok til å starte.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *.

*
*